– dets urikkelige makt

Jeg forsøker
innimellom.

Jeg kan føle
det som kan være vakkert.

Derfor
må jeg kunne ha
det som er vakkert
inne i meg.

Så tenker jeg –
eller kanskje
håper jeg.

Inderlig.

Så mange ting
er blitt flyttet på.

Jeg ser ikke lenger
tomme plasser
men tomhet.

Hva er det
som gjør
at jeg ikke kan la det løs,

slippe det fri,
la det leve
med meg –
for meg.

Jeg håper
at jeg en dag skal finne
at alle tingene jeg savnet
alltid lå der –

men at jeg ikke torde å se dem,
fordi jeg da også måtte se
det jeg ikke vil se.

Det er som å forsøke
å huske
hvor jeg la fra meg en ting,
som noen andre
siden har flyttet på.

Og likevel –
dypt i meg
rører noe seg.

Et stille frø
av håp
puster videre.

Urikkelig –

så håper jeg.