Da du dro,
tok du ikke alt med deg.
Du etterlot meg
ensomheten etter deg.

Det hadde vært fint
om du kom tilbake,
så jeg fikk se deg
én gang til.

Men vi
skal aldri
ses
igjen.

Etter at du dro,
står jeg
med alt som
ikke
er igjen.

Jeg leter etter
noe usynlig,
noe som
vil løse meg
fra
deg.

Men
jeg vil aldri
kunne slippe tak.

For da du dro,
tok du
noe av meg –

med deg.

Si meg,
når vil dette
slippe taket i meg.

Når vil det
slutte å rive
i meg.

Vil jeg noen gang
gråte ferdig,
finne gråtens

ro.

Jeg slipper deg ikke.

Jeg lar deg
hvile
i meg.

Det går ikke over.

Det går videre
med meg.